Klær som er så gamle at støvlukta ikke forsvinner etter en runde i vaskemaskinen. Sko så nye at prislappen fortsatt er på, men så gamle at du er flau over at du kjøpte de. Telysholdere så utbrent at de har forandret farge og smykker så mange at man kan fylle plastposer med kjeder og armebånd – for å så bruke de som vekter. Hvor kommer det fra? Jo, det skal jeg si det – det kommer fra butikken. I butikken hvor det en gang sto å lyste som en glorie og du klarte ikke å holde fingrene av fatet.

Jeg presser meg igjennom leiligheten. Esker fra gulv til tak, sekker, møbler og poser tyter ut fra hvert eneste hjørne. Da vi bestemte oss for å bestille flyttebil og skulle forklare disse flyttemannfolka hvor mye ting vi har, sa vi ”Noen esker”.. noen esker, ja. Man har så mye mer enn man tror. I hver eneste skuff, i hvert eneste hjørne, i skaper og boder svømmer det over av ubrukelige og brukelige ting. Tenk så mye penger man bruker på tull – tenk så mye penger jeg har brukt på ting jeg aldri bruker og aldri kommer til å bruke.

”Ah, nå har jeg kasta 2 søppelsekker, da blir det mindre å flytte enn forrige gang vi flytta!” tenker jeg, men tanken om hvor mye jeg har rukket å handle siden sist er svimlende. Jeg føler meg som en eksrem-samler og jeg bor bare på et rom på 18 kvadrat. Tenk når jeg får meg et hus – tenk.. Jeg blir dårlig bare av tanken. Større plass skaper mer rot, dess mer plass man har dess mer handler man. For å ikke snakke om; jo mer pynter man! Lysholdere, vaser, skilt og annen drit fra Ikea,Nille og Kid interiør kjemper om plassen.
Resten råtner i boden.